Med spesiell vekt på Tyskland og de tidligere kommuniststatene i øst gir Jahn Otto Johansen i Den brune fare en rystende dokumentasjon av nynazisme, rasisme og antisemittisme i Europa fra Berlin-murens fall i 1989 og frem til 2002. Slik sett kan boken leses som en frittstående oppfølger ti I Johansens bok fra 1991, Skumring i øst, der han ga en bred oversikt over minoritetsgrupper i Øst-Europa og de forfølgelsene de ble utsatt for.

I Den brune fare trekker forfatteren opp den historiske bakgrunnen for de fenomener han beskriver, men hans hovedanliggende er å gi konkrete - til dels selvopplevde - eksempler på krefter som utfordrer demokratiet og er en høyst reell trussel mot sigøynere, jøder, innvandrere fra den 3. verden og andre utsatte grupper.

Den unnfallenhet som sentrale politikere viser overfor høyreekstremister og antisemitter, tas opp til diskusjon, og Johansen er spesielt opptatt av å advare mot et urovekkende fenomen som har gjort seg gjeldende langt inn i det brede politiske sentrum: å glatte over og undervurdere ekstremistenes ord og gjerninger.

Den brune fare er ikke hyggelig lesning, men boken er uhyggelig aktuell; den bidrar til en forståelse av det nye Europa som til nå har vært mangelvare her til lands.

Jahn Otto Johansen har flere ganger vist sitt engasjement overfor minoriteter mange steder på jorda. For ham er det skrevne ord et våpen for å avsløre rasistenes hykleri, grimme egoisme og umoral.

Elie Wiesel