Frem til midten av 1800-tallet hadde europeiske stater og uavhengige handelsselskaper, som Det nederlandske og britiske ostindiske kompani, plantet sine flagg i alle verdenshjørner. Det var likevel først rundt 1870, da teknologiske fremskritt som jernbane, dampskip, telegraf og medisin skjøt fart, at erobringene for alvor tiltok i Afrika og Asia. Og våpenteknologien bidro sitt til å befeste imperialistenes posisjon. På denne tiden kom også USA og Japan med i jakten på nye territorier å legge under seg. I denne boken ser historiker Tore Linné Eriksen på mekanismene som lå bak kappløpet blant imperiemaktene, hvilke konsekvenser dette fikk for asiatiske og afrikanske samfunn på den tiden og linjene frem til dagens globale ulikhet og miljø- og klimautfordringer. Omtalen er utarbeidet av BS.
Vår fortid deles gjerne inn i epoker, og årene mellom 1870 og 1920 er kjent som «den nye imperialismens» tidsalder. Europeiske kolonimakter og handelsselskaper hadde lenge vært på plass i alle verdensdeler, men det er først etter 1870 at dampskip, telegraflinjer, jernbaner, medisiner og mer dødelige våpen for alvor gjør det mulig å erobre store deler av Asia og Afrika. Nytt er også at Storbritannia for første gang utfordres av rivaliserende industristater, der europeiske land får følge av USA og Japan som imperialistmakter.
Boka løfter fram økonomiske, politiske og ideologiske drivkrefter bak det nye kappløpet, som ble ytterligere forsterket av rasisme og ytterliggående nasjonalisme. Også virkningene innad i afrikanske og asiatiske samfunn blir diskutert, der det legges vekt på linjer fram mot dagens globale ulikhet og økologiske sårbarhet. Det er også gitt plass til den første verdenskrigen, der kolonienes materielle og menneskelige ressurser var avgjørende fo- utfallet.
