Forlaget skriver om denne boka:
Ny stor novellesamling fra Lars Saabye Christensen. 12 noveller om fallhøyde og kunsten å overleve!
Du trenger ikke reise langt for å finne et univers. Og du trenger ikke lese en hel roman for å besøke det. Noen ganger kan en god novelle være nok.
Novellene i Lars Saabye Christensens nye samling spenner over et vidt register når det gjelder tid, stemning og stil. De fleste foregår i Oslo, forfatterens Oslo, et umiskjennelig univers der leseren blir plassert fra første stund. Det er både 60-tall, 70-tall og vår egen tid. Det er høy temperatur og mye humør. Barn er hovedpersoner i flere av novellene - midt i opplevelser de siden alltid skal komme til å huske.
I tittelnovellen er en gift mann på hemmelig tur til Paris, til hotellet der Oscar Wilde døde og der en skjebnesvanger scene nå utspiller seg. Nytt i denne samlingen er flere samtidsfortellinger, der vi aner en skarpere og mer åpenhjertig forfatter, for eksempel i en politisk kommentar om kristendom og islam, og i en skildring av den suksess-rike forfatterens rolle. Ellers blant annet: et flygel som ramler ned en trapp, en morder som kommer hjem, et fly som er like ved å styrte, en heis som stanser mellom to etasjer. Med andre ord: 12 noveller om fallhøyde og kunsten å overleve.
Forlaget skriver om denne boka:
De gode historiene er de som ikke bare beskriver, men åpner dører du ikke har sett, inn til rom du ikke visste om. At Lars Saabye Christensen er de gode historienes mann er ingen hemmelighet, og i Oscar Wildes heis deler han tolv av dem med oss.
Presentert av Niels Fredrik Dahl, forfatter
Hans siste roman, I fjor sommer, var hovedbok i Bokklubben Nye Bøker
En suksess som Halvbroren kan ta knekken på den sterkeste, men forfatterdelen av mennesket Lars Saabye Christensen virker tilsynelatende uberørt, han skriver videre som om ingen ting har hendt.
I fjor kom den rystende Maskeblomstfamilien og i år er det altså tid for en samling noveller. Da den forrige, Noen som elsket hverandre, kom for fem år siden, ble det sagt at Lars Saaybye Christensen tydeliggjør for oss at vi er avhengige av fortellingen for å kunne leve, og fremfor alt fortellingen om våre egne liv.
Men Lars Saabye Christensen skriver da ikke om oss, han skriver om "de andre", gjør han ikke?
"De andre", det er gutten som er lenket til rullestol og drømmer seg et rasende opprør, det er tvillingene som hater hverandre, det er flyttefolkene som knuser et flygel i fylla, det er den sanndrømte asylsøkergutten som deporteres, det er morderens høflige sønn, den lille piken som håper at flyet hun er om bord i skal styrte, det er den feirete forfatteren som skal skru sammen en Ikea-stol, den grå ektemannen som plutselig slynger seg selv ut i løgn og utroskap.
Og så er det altså oss, leserne, det handler om. Det er vår uro og vår vemod, våre tap og våre krakelerende virkeligheter vi leser om. Og, det skal også sies, det er vår latter som spruter ut iblant, enda vi ikke vil. Det er vel et av Lars Saabye Christensens varemerker, dette, at han iblant presser oss dit hvor vi må velge mellom latter og gråt.
Selvbiografisk?
Men hvem er det så som forteller? I den fantastiske historien om tvillingene som skal spille firhendig piano, men som hater hverandre og ikke vil annet enn å ødelegge for hverandre, tar jeg-fortelleren et drastisk valg: "Jeg kastet notene over gjerdet ved jernbanelinja og tenkte på denne historien som jeg skulle skrive om akkurat 34 år." Da er det ikke til å unngå at vi plutselig leser med et litt annet blikk. Er dette selvbiografiske historier, er dette sannheten om Lars Saabye Christensen?
Kanskje Lars Saabye Christensen vil si, til den som leter etter ham: Ja, jeg finnes på disse sidene, men hvor blir min hemmelighet, bare husk på at alt er ikke som det synes, alt er ikke som du tror og aldri lyver jeg så mye som når jeg snakker sant.
